Manglende østlig perspektiv i NRKs utenriksdekning

25 etter Berlinmurens fall virker det som om tiden stod stille, og landene østenfor Tyskland hang i en slags mellomtilstand mellom fortiden og nåtiden, ute av stand til å rive seg løs fra historiens grep. Dette inntrykket sitter man igjen med etter å ha fulgt med på utenrikssendinger på NKR Radio de sjeldne gangene Norsk Rikskringkasting i det hele tatt retter søkelyset mot områdene mellom Tyskland og Russland.

For en stund siden sendte NRK P2 et meget interessant program i anledning 25-årsdagen for Berlinmurens fall. For en lytter med enten bakgrunn i eller interesse for sentral Europa, handlet diskusjonen imidlertid om noe annet enn det som var meningen i utgangspunktet, og det er vinklingen i programmet og premissene som lå til grunn for det som er særlig interessante.

Debatten i studioet forteller oss blant annet at virkeligheten forandrer seg lettere og raskere enn den rådende oppfatningen av den, mens Europa-kartet kan oppfattes vidt forskjellig avhengig av ens ståsted. Følgende test er i stor grad basert på kommentaren jeg skrev til programmet og delvis på min tildligere e-postutveksling med redaksjonen i Verden på Lørdag, blant annet Hans Wilhelm Steinfeld.

Berlinmurens to betydninger

Selve utgangspunktet for sendingen – dvs. begrepet Berlinmurens fall – har minst to betydninger. I en mer snever forstand viser det til en uhyre viktig begivenhet i Tysklands moderne historie. Denne betydningen begrunner det faktum at Tyskland fullstendig dominerte hele sendingen. Vi må imidlertid huske på at sett i en bredere sammenheng, er begrepet synonymt med kommunismens sammenbrudd i hele Østblokken. Berlinmurens fall anses naturlig nok for å være et av høydepunktene i kraft av sin symbolske betydning – det var jo selve jernteppets materielle manifestasjon som slo sprekker – men dette var altså bare en del av et større hele. Samtidig med festlighetene i Berlin foregikk den 25. markeringen av Fløyelsrevolusjonen i tsjekkiske byer for å ta det som et eksempel.

Det som imidlertid er enda viktigere er prosessene i landene øst for Tyskland i forkant av murens fall slik som en voksende opposisjon mot det kommunistiske regimet eller framveksten av fredelige motstandsbevegelser i land som f.eks. Polen og Tsjekkia. Her er det på sin plass å spørre seg om ikke slike prosesser var selve forutsetningen for at øst- og vesttyskerne ble kvitt den påtvungne isolasjonen.

Med sine utallige sendinger om politikk, samfunn og vitenskap kan NRK Ekko med rette kalles for et folkeopplysningsprosjekt, og dette perspektivet burde derfor ha kommet mer tydelig fram i programmet særlig med tanke på at den historiske bevisstheten blant de yngre ikke akkurat blir bedre etter hvert som tiden flyr.

Hvite flekker på kartet

Jeg har tidligere påpekt overfor redaksjonen av det som inntil nylig var NRKs utenriksredaksjons flaggskip, dvs. Verden på Lørdag at dette ellers utmerkede programmet tegnet et merkelig Europa kart «Europa-kartet, slik det tegnes i reportasjene, er preget av et visst misforhold. For på den ene siden finnes det land som er dekket titt og ofte, mens på den andre siden kan vi peke på land som danner nærmest hvite flekker på dette kartet» skrev jeg.

Innvendingene mine førte til en svært hyggelig e-postutveksling med Daværende Moskva Korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld og løfter fra redaksjonen om mer fokus på Øst- og Sentral-Europa. Det som fulgte var imidlertid mer vektlegging på Tyskland – også i form av gjenhør når ingenting spennende foregikk der – i tillegg til Hans-Wilhelm Steinfelds mange fascinerende reportasjer fra Russland og etter hvert Ukraina. De hvite flekker har forblitt hvite, og store deler av kontinentet må tåle sin status som terra incognita.

Den kalde krigens arv

Tilbake til Ekko-sendingen jeg innledet denne artikkelen med. De postkommunistiske landene ble riktig nok nevnt i diskusjonen et par ganger, men da ofte i rollen som brikker på det store strategiske brettspillet som Vesten sammen med Russland flytter på alt etter som hva som samsvarer ned stormaktenes interesser. «Var det riktig å godkjenne dem som medlemmer av NATO eller EU? Har man ikke vært forsiktig nok i sin omgang med Russland«? Det er ikke at det ikke er lov å stille disse spørsmålene. Det er derimot viktig å være klar over at disse spørsmålene bygger på premissene som skriver seg fra den kalde krigens doktriner. Det vil si at statene mellom Tyskland og Russland ikke er selvstendige politiske aktører, men heller en cordon sanitaire eller buffersone mellom konfliktpartene, et område Vesten og Russland man samarbeide om å forvalte.

Man skulle tro at denne virkelighetsoppfatningen har forvitret i takt med tiden som går. I en artikkel som ble publisert på nettstedet Minerva for et par dager siden, beskriver jeg Polens framvekst som en slags regional makt, men dette gjelder ikke bare Polen. Månedene og årene i etterkant av den dagen da grenseovergangene ble åpnet i Berlin, har forvandlet den østlige delen av kontinentet og skapt et nytt Europa. De gamle kommunistiske landene som i tråd med sine ambisjoner og politiske interesser etter hvert sluttet seg til de vestlige politiske og militære strukturene, dvs. NATO og EU, har endret det geopolitiske puslespillet og de gamle maktforholdene i denne delen av verden på en måte som hadde fortonet seg som utenkelig bare noen år tidligere.

Virkeligheten anno 2015 overgår fantasien til de som ble født og vokste opp i skyggen av den kalde krigen, og oppfattet den todelte verdensorden som noe urokkelig. Maktsentrene har blitt flere, mens de gamle folkerepublikkene har utviklet seg til suverene stater som inngår i allianser og andre former for samarbeid for å realisere sine interesser. Heldigvis er det slik som en av debattantene sa på slutten av sendingen (Helge Ole Bergesen var det vel) – man kan ikke stoppe demokratiets spredning østover med den begrunnelse at det bekymrer Kremls autoritære ledere. Hvis det finnes en utenrikspolitisk fellesnevner for hele Vesten – og jeg tror at den finnes – bør den i hvert fall ikke koke ned til terapi for angst skreddersydd for den nye nomenklaturaen i Kreml.

Med skjegget i postkassen

Et annet interessant spørsmål som ble berørt i programmet var hvorfor Russland har glidd bort fra Europa heller enn å nærme seg. Boris Jeltsin – som dukket opp i diskusjonen – har sannelig festet seg i hukommelsen vår som Russlands stadig berusede statsoverhode, men det må understrekes at han i utgangspunktet var en oppriktig demokrat og hadde forståelse for slike verdier som ytringsfriheten som er blant grunnverdiene for hele den vestlige kulturkretsen. At han forbannes av dagens russere, skyldes delvis hans vanstyre, til dels det at han arvet en ruinert stat etter sine kommunistiske forgjengere og ikke minst meget ufordelaktige økonomiske omstendigheter han dessverre ikke hadde forutsetninger for å håndtere.

Ikke desto mindre var Jeltsin-perioden preget av en tilnærming til Vesten og står i grell motsetning til den krigerske retorikken og åpenbare konfrontasjonsviljen som herrene i Kreml viser i dag. Etter en periode med tilsynelatende gode relasjoner preget blant annet av vestlige investeringer i Russland og en felles satsning mot terrorisme, gjorde Putin-regimet en kuvending og har siden markert en stadig økende avstandtagen fra vesten, dens verdiger og normer, og det er den egentlige grunnen til at Russland og Vesten ser ut til å stå på begge sider av barrikaden nå for tiden.

Det er selvsagt ikke uten grunn at jeg betegner relasjonene mellom Vesten og Russland som «tilsynelatende gode». Den som har fulgt med på russisk politikk helt siden Putin ble utnevnt som statsminister og deretter -under merkelige omstendigheter- som president, er ikke forbløffet. Det er vanskelig å si om det er pragmatisme eller naivitet som bedre beskriver de mange forsøk man har gjort på å få Russland i det gode internasjonale selskapet. Satt på spissen kan jeg si at man enten kan være nogenlunde velinformert eller oppriktig overrasket over Russlands nye, konfronterende linje. Man kan ikke være begge deler samtidig. For å gjenoppfriske hukommelsen, kan man ramse opp:

  • Bombeangrepene rettet mot en rekke boligblokker i Moskva og Buinaksk som ledsaget Putins vei til maktens tinde (les mer i «The New Cold Was» av Edvard Lucas, «Blowing up Russia» Aleksandr Litvinenko og Juri Feltsjinsky eller «Darkness at Dawn: The Rise of the Russian Criminal State» av David Satter).
  • Håndteringen av gisseldramaene i Dubrovka-teateret og Beslan
  • Det økende presset mot det som er igjen av uavhengige media, ideelle organisasjoner (f.eks. soldatenes mødre ) og enhver form for politisk opposisjon
  • Brudd av menneskerettigheter inkludert krigsforbrytelsene i Tsjetsjenia
  • Den fiendtlige overtakelsen av Yukos
  • Støtte til separatisme i Georgia og Transnistria/Russlands satsning på å nøre opp under de separatistiske kreftene i Transnistria og Georgia
  • Og til slutt en rekke navn – Anna Politkovskaja, Aleksandr Litvinenko, Sergei Magnitsky, Jurij Shchekochikhin, Mikhail Trepasjkin. Listen kunne vært nærmest uendelig mye lengre.

Det er forståelig at man så Den russiske føderasjon som en viktig partner innen internasjonal politikk samt et enormt eksportmarked, men det er godt mulig at man har stirret seg blindt på fortjenestemulighetene og blitt overbevist av det velkjente og forræderske mantraet om at «Russerne er jo annerledes» og «ikke alle må bli som oss i den demokratiske vesten«. Etter annekteringen av Krim-halvøya våknet man med skjegget i postkassen, men av en eller annen ufattelig grunn fastholder man at en salig blanding av fromme ønsker, diplomatiske fordømmelser, indignasjon, sanksjoner og flaue innrømmelser overfor Kreml vil tale de russiske siloviki til fornuft. At enkelte presterer til og med å si at det ikke finnes russiske larveføtter på Ukraina er hinsides min fatteevne, men vitner om at den slags asymmetrisk krigføring vi kan se i Ukraina, er både egnet til å  destabilisere selve Ukraina og gjøre at vestlige observatører mister sin dømmekraft.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s