Den norske diktatorhåndboken ute i Polen

I disse dagene når konflikten mellom det konservative og liberale Polen er på sitt verste, og mange anklager regjeringspartiet for maktovertramp og arroganse, kommer Mikal Hems diktatorhåndbok i Polen. 

Boken har nettopp kommet ut og er blitt mottatt med interesse. Selve forfatteren foretok en liten turne og ble intervjuet både i radio og TV. Den polske utgaven er utstyrt med forord av oversetteren. Øst-Europanytt sine lesere får en liten bonus i form av forordet som ble oversatt til norsk av den selvsamme oversetteren.

Kanskje jeg kan bli diktator – forordet

Da vi for to år siden feiret 25-årsdagen for fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia og Berlin-murens fall, var samfunnsstemningen i den østlige delen av kontinentet annerledes enn den gangen. På bilder fra fortiden kan man se glede, overraskelse og vantro, sterke følelser framkalt av at de geopolitiske barrièrene var i ferd med å bli nedbygget, mens den gamle verdensorden hadde slått sprekker.
Muligheten til å bli en del av vesten, dens materielle velstand og demokratiske friheter fortonet seg plutselig reell og vekket begeistring.

Europa anno 2014 sto i en grell kontrast til disse minnene. Det virket å være lammet og rådløst, mens de europeiske samfunn viste tegn til å være lei av frihet som innebærer både ansvar og usikkerhet. Ingen andre steder var det så slående som østenfor det gamle jernteppet der man begynte å ta for gitt alt som var blitt oppnådd siden overgangen til demokratiet. Denne utviklingen gikk hånd i hånd med en økende frustrasjon og bitterhet. Det er en utakknemlig oppgave å forsøke å forstå hva som er meningen med hendelser mens de pågår. En kan bli offer for selvbedrag og falske analogier, finne sammenhenger der det ikke er noen eller tvert om – ikke skimte konturene av det selvfølgelige. Når det er sagt, er det vanskelig å unngå inntrykket av at noe er i ferd med å endre seg øst i Europa og at det er grunn til å være urolig.

Diktatorhånboken – omslaget til den polske utgaven

Nede i Tsjekkia er det Milos Zeman – en ubehøvlet, konfronasjonsvillig tølper av en president – som nyter støtte i store deler av landets befolkning. Han spiller på de laveste instinkter og ser åpenlyst opp til Russlands og Kinas herskere. En annen stjerne på den politiske himmelen er landets finansminister som også er den største industrimagnaten og eieren av de ledende dagsavisene i en og samme person. Han vil nok gå over i historien som et skolebokeksempel på interessekonflikt. Ungarske Viktor Orban som har kloret seg fast i statsministerstolen, legger ikke skjul på sin fascinasjon for begrepet illiberalt demokrati, mens partiet som han leder og som anklages for å ha grepet til seg statsmakten, ligger høyt oppe på meningsmålinger. I en vanvittig gest av forakt for historien stemte Slovakene inn et parti som åpenbart henviser til gode, gamle nazitradisjoner. I Polen hvor de liberale intellektuelle lenge har spredd ubegrunnet frykt for nasjonalismens spøkelse, har en fortolkning av patriotisme som brautende sjåvinisme til slutt begynt å øke i popularitet de siste årene.

Det er ikke lett gjort å lage en meningsfull diagnose ut fra disse løsrevne bitene. Kanskje er det en slags sint tramping i gulvet som ledsager de østlige samfunnenes overgang til moden alder? Kankje antyder alt dette at Øst-Europa kulturelt sett er annerledes enn Vesten? Muligens er det et ekko fra den flere tiår lange perioden med totalitært styre. Selv om vi ikke vet om disse forandringene utgjør en trussel mot det liberale demokratiet, la det være en påminner om at det demokratiske styresettet er et delikat maskineri som krever stadig vedlikehold.

Diktator i en stor ukentlig avis

Diktator i en stor ukentlig avis

Kjære leser, det er under slike omstendigheter at boken du holder i hånden, kommer ut på det polske markedet. Her finner du ikke gravalvorlige betraktninger om diktaturens vesen. Tvert om byr Mikal Hem på en fullstendig sarkastisk vri på emnet despoti og parodierer lærebokstilen i sin håndbok for aspirerende autokrater. Mens man leser denne morsomme utgivelsen, er det verdt å dvele ved hvor utypisk, skjør og kortvarig den demokratiske ordenen er. Det er jo maktovertagelser, vilkårlig enevelde, repressalier samt jævelskap og grådighet – av den typen som kjennetegner livet til bokens tvilsomme helter – som har vært det daglige brød for de fleste menneskesamfunn helt siden tidenes morgen. Det er nå en gang slik at makthavernes vilkårlighet er noe som til stadighet går igjen i historien. Den er klart nærmere normen enn det vi ser på som normalt. Den tar ikke nødvendigvis alltid en like bisarr og oppsiktsvekkende form som den som preger raringene fra forundringskabinettet beskrevet av Mikal Hem. Makthavernes vilkårlighet kan være grå og lite iøynefallende, men det er defor desto viktigere at vi er på vakt. Det gjelder særlig nå i disse krisetidene når det melder seg et i og for seg forståelig behov for en sterk politisk leder. Det kan nemlig lett utvikle seg i retning av en lengsel etter jernhåndsstyre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s