Oligark på vei til makten

Som forventet vant den slovakiskættede milliardæren Andrej Babiš det tsjekkiske parlamentsvalget i slutten oktober. Mens han sliter med å danne regjering, er det på tide å spørre hvorfor så mange lot seg forføre av politisk markedsføring.

Oligarkens framgang

Da Andrej Babiš var invitert som gjest i et populært tsjekkisk talkshow i 2011, langet han ut mot korrupte politikere og manet sine medborgere til politisk aktivisme. Han forsverget seg også på at han ikke hadde tenkt å engasjere seg i politikk, men i dag vet vi at allerede da sonderte han terrenget. På den tiden var han en relativt ukjent riking med tette bånd til mange av landets politikere samt embedsmenn og umettelig appetitt for innflytelse og penger.

To år senere var han gjest i samme programmet, men denne gangen som leder av det nydannede partiet ANO. Han gjorde krampaktige forsøk på å forklare bort sin helomvending i denne saken. Noen få dager senere gikk tsjekkerne til urnene og gjorde ANO til landets nest største parlamentariske gruppering.

Andrej Babiš på TV. Bildet kommer fra EurActiv

Andrej Babiš på TV. Bildet kommer fra EurActiv

Fram mot 2017 – det kritiske sinnet i koma

I tiden som gikk har Babiš utvidet sitt finansimperium med deriblant to store dagsaviser, blitt finansminister i koalisjonsregjeringen med sosialdemokratene og ikke minst fortsatt å nyte godt av EU-subsidier (Les mer om Babiš her og her). Med andre ord har han blitt en del av den etablerte politiske scenen han selv hadde kritisert så krast siden 2011. Dette sto derimot ikke i veien for å profilere seg om en outsider, men etter meningsmålingene å dømme viste denne selvmotsigelsen seg å være en gangbar strategi.

Etter valget i 2013 rystet et par skandaler med Babiš i hovedrollen regjeringskoalisjonen. Blant annet ble det lekket en rekke lydopptak der oligarken diskuterte hva som skulle på trykk i avisene han eide. Det ble tydelig at han hadde redusert de inntil nylig to beste og største dagsavisene til et redskap som skulle tjene hans politiske agenda. I tillegg kom det fram flere tvilsomme detaljer rundt hans økonomiske virksomhet. Man skulle tro at dette var mer en nok til å felle en hvilken som helst politiker, men Babiš er jo ingen vanlig politiker. Det tror i hver fall hans tilhengere.

Den største skandalen var selvsagt at han kombinerte rollen som statsminister, medieeier og landets største industrimagnat. Det ble for mye selv for hans koalisjonspartnere – som presset ham til å overlate driften av sine forretninger til et fond – men ikke for ANOs velgerne. I en tid når politiske standpunkter ser ut til å styres utelukkende av sterke følelser, var det nok for Babiš stadig å bable sitt ensformige mantra om kyniske og korrupte politikere som på liv og død forsøkte å bli kvitt ham som kom for å rydde opp i dette rotet.

Storkereir - oligarkens restaurant bygget med EU-støtte øremerket for ... småbedrifter

Storkereir – oligarkens restaurant bygget med EU-støtte øremerket for … småbedrifter

Politisk predator på jakt etter støtte

Det var under slike omstendigheter at ANO vant valget med 29.64% i oktober, noe som var langt fra den eneste dårlige nyheten. Enda mer urovekkende var det at det inntil nylig ubetydelige SPD (Frihet og direktedemokrati) høstet 10,64% av stemmene med sin usmakelige cocktail av fremmedfiendtlighet og vulgær populisme og er ivrig etter å inngå i regjering.

Tomio Okamura - leder av SPD. Bildet kommer fra Vlasteneckenoviny

Tomio Okamura – leder av SPD. Bildet kommer fra Vlasteneckenoviny

At det svekkede ODS (søsterpartiet til det norske Høyre) fikk 11,32 % var et lyspunkt i valget. Det er samtidig et tegn på oppløsning av det tradisjonelle partisystemet når det en gang dominerende høyrepartiet oppfatter et lavt tosifret tall som en suksess, mens sosialdemokratene har blitt degradert fra et mektig regjeringsparti til en gruppering med en oppslutning på 7,27%. Det andre partiene tjener mest som staffasje med mindre de klarer å bruke sin vippemakt.

De første kommentarene fra partilederne rett etter valget tydet på at det kan være vrient å danne en levedyktig regjering. Nå er det gått tre uker og forhandlingene pågår fremdeles. Det er mye som står på spill. Får man ikke dannet en regjering som får tillit av den lovgivende forsamlingen – noe som er et nødvendig formelt krav i Tsjekkia – er det fare for at man må skrive ut nyvalg. Dette er det de færreste som ønsker seg og et eller annet kompromiss kan derfor være uunngåelig. Det er likevel store politiske kostnader knyttet til enhver form for samarbeid med en aktør man framstilte som et farlig politisk rovdyr. Partilederne er dermed fanget i et dilemma og forhandlingene står i stampe.

Statsminister Babiš. Hva så?

Valgresultatene og ANO-seieren skapte litt blest rundt landet som det ellers ikke er mye oppmerksomhet rundt. Overraskede utenlandske kommentatorer søkte hjelp i analogier og naturlig nok sammenlignet Babiš-fenomenet med en annen mektig milliardær, dvs. Donald Trump. Begge lederne – og omstendighetene rundt deres vei til makten – har visse likhetstrekk, men man bør ikke la seg forblinde av en ufullkommen analogi og se Babiš som den han er.

Slovaken er et typisk produkt av postkommunisme. Det har allerede vært nevnt at hadde hatt tette bånd med den politiske klassen før han gjorte sin opptreden på tv i 2011. Det er bare halve sannheten. Babiš har i virkeligheten vært en del av maktstrukturen helt siden 1980-tallet da han gjorde karrière i utenrikshandel og samarbeidet med det kommunistiske sikkerhetspolitiet. Det førstnevnte hadde vært umulig uten det sistnevnte.

I årene etter kommunismens fall har hans uformelle og lysskye forbindelser med folk fra sikkerhetsetater så vel som politikere og embedsmenn vært avgjørende for at han har navigert med stor suksess i det mørke grenselandet mellom politikk og forretningsliv og blitt en stor industrikaptein. At han har klart å innta rollen som en opprører som påtar seg oppgaven å røske opp i det korrupte systemet betyr at kynisk markedsføring har erstattet substans i politikken og at det finnes mange nok velgere som er like sinte på systemet som de er naive.

Videre betyr det også at en figur som har vist seg å være skruppelløs og mer enn villig til å misbruke maktposisjonen sin med all sannsynlighet vil sitte bak spakene i Tsjekkia i fire år, ha innblikk i all mulig klassifisert informasjon og ikke minst ha mulighet til å få innsatt sine betrodde folk i statlige etater.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s